Det var engang en liten granplante som ble satt ned i en rekke på tre av ho som bor i huset. Det vokste mye gras der, og den ene planten ble meiet ned av manen med ljåen. Etter hvert ble området tatt i bruk til hage, og granplantene fikk tryggere oppvekstvilkår. De fikk også flere nabotrær som var planta så tett at noen måtte fjernes etter hvert.
Men dette vakre treet fikk vokse seg stor og sterk og ble bare større og bredere for hvert år, og "himlens fugler kom og bygde rede i det". Barnebarn fulgte med utviklingen fra egg til unger før treet ble altfor høyt.
Til slutt så skjulte det utsikten fra stuevinduet til fjæra og havet, og det gikk en usikker framtid i møte. Avgjørelsen om å sage ned grana ble stadig utsatt.
Men så en vakker sensommerdag var motorsagmassakren et faktum.
Først ble halve treet kuttet, og i neste omgang så stod bare rota igjen.
Først ble halve treet kuttet, og i neste omgang så stod bare rota igjen.
Og den skulle også bort. Og mannen gravde og avdekka et rotsystem som strakte seg vide omkring.
Og enball dro- men ikke fikk opp rota - så her måtte det mer hjelp til. Og toball kom - og toball dro med traktor til hjelp - Og så fikk de opp rota!
Så ble det kjørt til ny jord og slettet og sådd -
Og neste sommer var det ingen som kunne se at her hadde det stått et vakkert tre og skuet utover havet.
Og neste sommer var det ingen som kunne se at her hadde det stått et vakkert tre og skuet utover havet.
Men bildet som ble tatt en fin vinterdag etter et tungt snøfall, forteller oss om hvor vakkert treet var - og at det var plantet med håp og tro om at også grantrær kunne vokse i ramsalt sjøluft.
